Pinsehelg

Jeg har sommerferiefølelsen. Dagene betyr ingenting, jeg må sjekke for å finne ut hvilken dag det er i dag, døgnet er snudd, frokosten er klokken 2, det er det fineste været ute jeg har sett innenfor Europas grenser noen gang, jeg kan gå i singlett ute, jeg trenger ikke stå opp klokken 7 lengre for å rekke skolen og helgen min var fra onsdag til fredag.Det er bare en ting som ikke passer inn i livet mitt. En ting som snur alt dette fra en drøm til et mareritt.
JEG HAR EN EKSAMEN I MORGEN!
En overfylt perm venter på meg. Men jeg venter på å gå ut.
En bitteliten del av meg sier jeg kan det meste og at det går nok greit. Resten av meg sier jeg kommer til å sitte der i morgen med et stort, tykt jernteppe fordi jeg ikke kan stoffet godt nok.
Tiden får vise.

Har dere forresten fått med dere at Susan Boyle ikke vant 'Britain's Got Talent'?
Det var ei dansegruppe som vant istedenfor, og det synes jeg er helt greit. Hun er jo kjent uansett, det er lett for henne å lage seg en plate og få jobber nå. Det er litt vanskeligere for dansegrupper og komme seg opp slik, så at hun kom på andre og de på første passet nok bra for de begge. Fikk ikke lagt opp videoen, men dere kan se de her .


Og jeg visste jo ikke at det var pinsehelg nå helt til jeg ble fortalt det på lørdag. Jeg skulle så innmari ønske jeg var på hytta med langbord og bål!
Pinsa mi i 2007:

Uthvilt og syk

Nå er jeg vel hjemme og uthvilt fra Agnes.
Bodde der fra onsdag til fredag, og det var tre herlige dager!
Legg merke til Norwegian Smoked Salmon, Go Lidl!
Vi har spist, spist, spist, sett TV, slasket i sofaen, spist, hørt på musikk, vasket hus to ganger og sovet i åtte timer. Jeg har virkelig fått kjent hvordan det er å bo alene, jeg har laget masse mat, kjørt min første vaskemaskin alene og vi(eller jeg?) har hatt to store uhell!

Jen har også vært på besøk. Her har jeg laget frokost til oss, og ja, vi har et helt fantastisk vær for tiden!Sorry Agnes, haha, men slik lå vi mellom 11 og 5 hver dag.

Etter jeg kom hit har jeg fort lært hvem som betyr noe, hvem som er der uansett hva, når som
helst, hvem jeg skal orke å bruke tid på. Det kommer ganske greit frem når du flytter slik.
Og noe jeg har lært veldig godt er hvor mye familien din betyr!
Familien din er som en gratis hjelpetjeneste nesten, uansett hva dine problemer er kan man bare slå på tråden og der har du noen som kjenner deg, noen som virkelig bryr seg om deg og som gjerne hjelper deg!
Jeg har ringt hjem for mange grunner; lette på samvittigheten, problemer med vertssøster, sint på vertsfar, lite penger, vanskelige valg, råd osv.Og slik kommer vi tilbake til torsdag. Jeg hadde klart å legge igjen en tusj på sofaputa som selvfølgelig ga en blekkflekk på puta! Hvem er vel bedre å ringe da enn mor eller søster?
Jeg ringte Marte, forklarte situasjonen og puta er fin som ny! Så om du kanskje ikke helt har skjønt det enda; familien din er der for deg! Bruk den.(jeg skjønner jo at ikke alle har en så flott familie og slekt som meg, det er ment til dere som har det!)

Kan forresten noen av dere forstå at jeg skal hjem om MINDRE enn tre uker?
Det har så absolutt ikke gått opp for meg. Når jeg tenker på det får jeg lyst til å skrike og slå, tiden kan da ikke være her enda?? Det går bare ikke an! Jeg klarer ikke helt å beskrive denne følelsen. Det er så ekkelt å skal dra fra mennesker som betyr så mye! Det blir noe annet enn å dra bort fra Norge, fordi dere skulle jeg jo komme tilbake til etter ti raske måneder, og alt skulle være som før. Her drar jeg bort fra de etter ti raske måneder og jeg kommer aldri tilbake og alt er det samme.(eneste bildet jeg fant av meg selv hvor jeg ikke så helt kjempe fornøyd ut..)

Føl deg som hjemme

Nå har vi to felles norske inntatt et ledig hus , igjen. Denne gangen for to dager!

Jeg skal bo her til Agnes helt til fredag, og jeg gleder meg.

Vi trenger ikke å tenke på å må rydde opp etter oss hver gang, vi trenger ikke å føle oss til bry når vi har fotene i sofaen, ligger på gulvet, spiser mat hele tiden, okkuperer TVen, eller prater høyt klokken to om natta.

Agnes: "ah det e rotat her! Har itj du bært opp sakan dine enda?"

Nei, sånn skal vi ha det helt til fredag.

Håper dere har en fin uke!

Time to move on

Da er jeg ferdig med fysikk og!
Det nærmer seg mer og mer sommerferie, og det er så herlig!
Følte at fysikken gikk veldig bra også, så jeg er fornøyd.
Neste eksamenen min, og den siste, er på mandag og er i det religionsfaget.
Føler egentlig det skal gå bra. Jeg kan det meste innenfore to av de tre delene i faget.

Jeg får ha med meg ordboka mi på alle eksamenene, utenom engelsk. Ordboka gjør at jeg får ti minutt ekstra per halvtime, som betyr at jeg må sitte i et annet rom enn alle andre.
Vanligvis er vi flere på en gang som får ekstra tid, så vi sitter i samme rom. Men i dag tok mannen med bare meg til et eget lite rom. Så der satt jeg med en ukjent, eldre mann jeg ikke skjønte helt hva sa. Men det gikk greit! Fikk en egen, stor pult for meg selv og en mye mer behagelig stol! Det er godt å være norsk i utlandet.

Nå skal jeg feire overstått eksamen med Agnes! Vet ikke helt hva vi skal gjøre, men det blir bra.

Jeg glemte å fortelle dere at jeg blir erstattet og! Til høsten kommer det ei jente fra Finnland som skal bo her og gå på Lasswade..

Tilbake i tid

Det er ikke mye jeg husker fra da jeg var yngre. Spesielt ikke fra SFO, altså mellom 1. og 4. klasse.
Jeg husker jeg spilte mye kort, klatret i trær og var ei plagsom liten jente som hang på alle de som jobbet der.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette uten at det høres helt feil ut(for det var ikke feil), men det var jo flere menn, altså mellom 20 og 25 kanskje, som jobbet der, og jeg hang mye med de.
Jeg kan så vidt huske en av de, vi var veldig god i de raske kortspillene!
Og et annet svakt, svakt minne jeg har er Van Eijk og da denne SFO-mannen. Jeg kan så vidt huske sangen, og at han SFO-mannen lignet på han og vi pleide å lure andre med at han var broren eller noe.
Så i går dukket plutselig navnet 'Van Eijk' opp i hodet mitt igjen, og internett gjør jo alt enkelt.



Og ja, jeg blir så utrolig flau når jeg ser på videoen igjen og tenker at dette var min helt i 1999!!
Noen andre som husker han?

'cos the truth hurts.

(ja, jeg klarte å skrive et innlegg hvor jeg selv er med i alle bildene..)

Det har begynt å gå opp for meg.
Hva skal jeg bruke de siste dagene mine på? Hva er det jeg vil oppleve en siste gang? Hva skal jeg hamstre inn å ta med meg til Norge? Hva kan jeg kaste?
Tankene surrer rundt i hodet mitt hele tiden.
Det er skummelt nære til hjemreise nå. Jeg gleder meg som bare det, jeg gliser ved tanken, jeg klarer ikke å vente til å bo i Norge igjen! Jeg gleder meg noe helt utrolig til å se kjente fjes, snakke med mennesker som jeg har kjent lengre enn noen måneder. Til og med kjente jeg ikke ser mer enn noen få ganger i året gleder jeg meg kjempe masse til å se!

Men igjen så er det trist. Jeg har et liv her i Skottland, i Bonnyrigg.
Jeg har grått, ledd, fått venner, mistet venner, fått bestevenner, fått en familie, blitt glad i mennesker, blitt mindre glad i mennesker, vært sur, vært sint. Jeg har vært og gjort alt du gjør i et vanlig liv! Jeg har kommet over stadiet hvor alt er nytt og rart, selv om noen ting fortsatt er det, jeg er bosatt i Skottland.
Og når jeg tenker på at jeg skal bare dra fra alt som er her, så føler jeg at jeg etterlater en del av meg selv.
Her startet jeg på blanke ark, jeg startet på nytt.
Menneskene her kjente meg ikke da jeg var 0 år og lubben,
eller da jeg var 3 år og snakket for første gang, eller da jeg var 5 og var verdens mest plagsomme lillesøster,
heller ikke da jeg var 10 år og kjempe irritert fordi skolen min skulle slåes sammen med en annen en, og ikke året etter på da jeg syntes det var det beste som hadde hendt meg i og med at jeg hadde fått ei ny bestevenninne , og ikke da jeg var 15 og kjempe nervøs for å starte på videregående, og ikke da jeg var 16 og hadde alle disse fohåpningene om Skottland.
De vet ingeting om meg fra før jeg var 17 år, med mindre jeg har fortalt det.
Jeg vil si jeg er meg selv, men jeg har også forandret meg. Og dere der hjemme vet jo nesten ingenting om hvordan jeg har vært etter jeg fylte 17/18 år og flyttet hit.Noen ting vil nok ikke bli det samme når jeg kommer hjem.

Litt større oppdatering

Vil bare starte med å beklage norsken min. Ser den ikke kommer like lett som før lengere, så beklager småe skrifeleifer.

Siden 17.mai det ikke skjedd kjempe mye. Jeg har øvd til matte og vært med Agnes, og i går dro jeg jo på skolen igjen. Men det har vært koselige dager!Jeg og Agnes dro på kino og så Engler og Demoner, filmen etter boka av Dan Brown.
Jeg har lest boka og syntes filmen var utrolig bra! Det jeg husker bra boka passet veldig godt med det i filmen, jeg følte nesten jeg hadde sett filmen før. Den var veldig lang, men det meret jeg ikke i det hele tatt. Det skjedde noe hele tiden, så den vil jeg og anbefale dere å se, hvertfall om dere har lest boka.
I dag hadde jeg min matteeksamen! Jeg syntes den var greit enkel, bortsett fra noen helt forferdelige vanskelige oppgaver. Men jeg følte at jeg dummet meg helt ut på de ganske lette, så sitter ikke igjen med en veldig god følelse.. Jeg tror jeg skal bestå, men ikke med noe A eller god B.
Resultatene mine får jeg ikke før i august, så det er liksom ikke så mye mer å tenke på!

I går så jeg også eksamenspapirer fra Norge og den matten jeg skal fortsette med neste år.
Det var kjempe rart! Jeg kjente ikke igjen gange-tegnet engang! Så neste år tror jeg blir kjempe, kjempe hardt. Jeg har mye å ta igjen og masse som skal læres på ti måneder, igjen.

Nå nærmer det seg også hjemreise. Onsdag var det nøyaktig fire uker til jeg setter meg på flyet!
Det er skummelt, som jeg har sagt før; hvordan sier man ha det til et år? Til de jeg aldri kommer til å se igjen? Til de som kommer til å bo veldig langt unna meg framover? Og hvordan skal jeg si ha det til Agnes, som ikke kommer til å bo en halvtime unna meg lengre?!
Jeg gleder meg absolutt ikke til det!
Men så gleder jeg meg igjen kjempe masse til å komme hjem! Så jeg får håpe det går litt opp i hop.
Jeg bladde litt tilbake i bloggen og for nøyaktig et år og to dager siden skreiv jeg dette:

Og som vanlig går alt opp og ned. En dag gleder jeg meg, neste øyeblikk får jeg lyst til å avbryte ALT og bare bli i Norge. Men alltid når jeg snakker med Vilde gleder jeg meg faktisk! Det er godt å ha ei venninne som også skal ut, det blir mye lettere å snakke om ting og tang med henne da. Vi har kommet fram til at uansett hvordan det blir, så blir det lærerrikt!

Det meste kan vel snues om til nå, det er mye av de samme følelsene!