Vertsfamilien min

Nå har jeg snakket med jenta som bor hos vertsfamilien og vet altså litt mer om familien og stedet!
Vertsfaren min heter David, er 53 år eller noe, og har to voksne sønner som har flyttet ut.
Vertsmoren min heter Marbeth, tror jeg? Hun er 56 og har ingen barn.
Hunden deres heter Tiki og er en blanding mellom skotsk et eller annet og noe annet annet!
Det skal visst være veldig brae shopping muligheter der og!!
Også har de uniform på skolen min! Svart skjørt/bukse/piratbukse, hvit skjorte og slips. Så kan man ha på forskjellige overdeler over skjorta. Det er visst veldig stort klespress der likevel, om å ha finest uniform.
Alt jeg ønsket fikk jeg!

Endelig!

Det har vært en liten stund siden sist jeg skreiv. Det er fordi ingenting har skjedd! Vertsmoren min ringte aldri og STS kontoret i Norge kunne ikke fortelle hva som hadde skjedd med papirene... men så plutselig ringte telefonen og stemmen til vertsmoren min kom! Da ble jeg glad. Hun hadde fått papirene mine på mandag og visste like lite som meg om hva som hadde skjedd.. I tillegg hadde hun prøvd å ringe meg i går, men da var vi ute.

Men hvertfall så sa hun at de hadde en norsk elev boende hos seg nå! Og jeg fikk ikke med meg om hu visste hvem jeg var, eller hadde spilt håndball med meg eller mot meg eller noe sånt.. men det var noe rart, hun bodde hvertfall i nærheten av meg! Jeg er nysgjerrig på hvem det er!
Men hun var like gammel som meg, og da sa vertsmora at vi kom til å gå på samme skole med de samme elevene, og at vi kom til å få de samme vennene! Så hun som bodde der hadde allerede begynt å fortelle om meg til vennene sine, og de gledet seg allerede til å få en ny norsk utvekslingsstudent dit!! Perfekt.

Men hun jenta skulle ringe meg i dag da, hvis hun ble ferdig med teksten sin. Og da skulle hun fortelle meg om skolen og vennene og alt! I tillegg hadde hun sagt at i sommer kunne vi møtes og jeg kunne få se bilder av husene og skolen og vennene osv. Også heia vi begge på Rosenborg!

Det var vanskelig å snakke engelsk i telefonen uforberedt, så jeg sa egentlig bare "Hæ!?" og "Oh, that's nice!". Så jeg gleder meg til å få all informasjonen på norsk, istedenfor fra vertsmora. Selv om hun snakket veeeldig sakte til meg, så sliter jeg. Den skotske dialekta er vanskelig, men jeg gleeeeeder meg til å bli bedre i den! Og hun virker fortsatt utrolig snill!!

Telefon til Skottland

På søndag ringte jeg vertsfamilien min!
Jeg kan love dere jeg var nervøs. Aldri vært så nervøs i før. Men jeg fikk til slutt trykket nummeret.
Sleit først med å få til å ringe, var jo så mange tall. Også måtte jeg ha retningsnummer osv.
Men klarte det til slutt, og det var en mann som tok telefonen. Jeg syntes han hørtes norsk ut, men begynte å snakke engelsk. Han forsto ingenting, og jeg forsto sikkert enda mindre, så plutselig kom ei dame i telefonen. Og jeg prøvde å si at jeg var Tuva fra Norge, utvekslingseleven deres.
Hun skjønte hva jeg sa, men de hadde ikke fått papirene mine, så hun visste ikke navnet mitt engang!
Jeg lurer på hvordan de kan ha sagt ja til å ha meg da..
Men til tross for det så virket hun kjempe hyggelig! Vi snakket sammen ei lita stund, hun sa det var sol, men at det hadde regnet. Så sa hun at hunden deres var en krysning mellem noe jeg ikke fikk med meg, og at den var stooor! Større enn en Bearded Collie som vi har, og jeg synes vår hund er greit stor..
Så snakket vi litt om bare randoms ting. Men hun sa hun skulle ringe på meg en gang hun fikk papirene mine, for da visste hun mye mer om meg og kunne fortelle mye mer om seg selv.
Så nå venter jeg egentlig bare på en telefon fra Skottland!