Telefon til Skottland

På søndag ringte jeg vertsfamilien min!
Jeg kan love dere jeg var nervøs. Aldri vært så nervøs i før. Men jeg fikk til slutt trykket nummeret.
Sleit først med å få til å ringe, var jo så mange tall. Også måtte jeg ha retningsnummer osv.
Men klarte det til slutt, og det var en mann som tok telefonen. Jeg syntes han hørtes norsk ut, men begynte å snakke engelsk. Han forsto ingenting, og jeg forsto sikkert enda mindre, så plutselig kom ei dame i telefonen. Og jeg prøvde å si at jeg var Tuva fra Norge, utvekslingseleven deres.
Hun skjønte hva jeg sa, men de hadde ikke fått papirene mine, så hun visste ikke navnet mitt engang!
Jeg lurer på hvordan de kan ha sagt ja til å ha meg da..
Men til tross for det så virket hun kjempe hyggelig! Vi snakket sammen ei lita stund, hun sa det var sol, men at det hadde regnet. Så sa hun at hunden deres var en krysning mellem noe jeg ikke fikk med meg, og at den var stooor! Større enn en Bearded Collie som vi har, og jeg synes vår hund er greit stor..
Så snakket vi litt om bare randoms ting. Men hun sa hun skulle ringe på meg en gang hun fikk papirene mine, for da visste hun mye mer om meg og kunne fortelle mye mer om seg selv.
Så nå venter jeg egentlig bare på en telefon fra Skottland!