Det har begynt å gå opp for meg.
Hva skal jeg bruke de siste dagene mine på? Hva er det jeg vil oppleve en siste gang? Hva skal jeg hamstre inn å ta med meg til Norge? Hva kan jeg kaste?
Tankene surrer rundt i hodet mitt hele tiden.
Det er skummelt nære til hjemreise nå. Jeg gleder meg som bare det, jeg gliser ved tanken, jeg klarer ikke å vente til å bo i Norge igjen! Jeg gleder meg noe helt utrolig til å se kjente fjes, snakke med mennesker som jeg har kjent lengre enn noen måneder. Til og med kjente jeg ikke ser mer enn noen få ganger i året gleder jeg meg kjempe masse til å se!
Men igjen så er det trist. Jeg har et liv her i Skottland, i Bonnyrigg.
Jeg har grått, ledd, fått venner, mistet venner, fått bestevenner, fått en familie, blitt glad i mennesker, blitt mindre glad i mennesker, vært sur, vært sint. Jeg har vært og gjort alt du gjør i et vanlig liv! Jeg har kommet over stadiet hvor alt er nytt og rart, selv om noen ting fortsatt er det, jeg er bosatt i Skottland.Og når jeg tenker på at jeg skal bare dra fra alt som er her, så føler jeg at jeg etterlater en del av meg selv.
Her startet jeg på blanke ark, jeg startet på nytt.
Menneskene her kjente meg ikke da jeg var 0 år og lubben,eller da jeg var 3 år og snakket for første gang, eller da jeg var 5 og var verdens mest plagsomme lillesøster,
heller ikke da jeg var 10 år og kjempe irritert fordi skolen min skulle slåes sammen med en annen en, og ikke året etter på da jeg syntes det var det beste som hadde hendt meg i og med at jeg hadde fått ei ny bestevenninne , og ikke da jeg var 15 og kjempe nervøs for å starte på videregående, og ikke da jeg var 16 og hadde alle disse fohåpningene om Skottland.De vet ingeting om meg fra før jeg var 17 år, med mindre jeg har fortalt det.
Jeg vil si jeg er meg selv, men jeg har også forandret meg. Og dere der hjemme vet jo nesten ingenting om hvordan jeg har vært etter jeg fylte 17/18 år og flyttet hit.
Noen ting vil nok ikke bli det samme når jeg kommer hjem.
5 kommentarer:
Nei, ingenting vil bli det samme, og likevel vil det bli det. Du kommer hjem til de samme gamle foreldre, samme hus, samme rom, samme bil. Hyttene er ikke endret noe. Du vil synes at livet her har stått stille mens du har opplevd masse. Men ditt liv er jo her da......... Skottland var eventyret, men alle som er veldig glade i deg bor her, og Agnes vil jo også bo i Trøndelag, og det er kort vei med tog. Gleder meg veldig til du er vel hjemme igjen. VELKOMMEN!!!!!!!!!!!! Og tvi tvi med fysikken.
Jeg som heter Næverdal til etternavn måtte gråte litt nå. For et nydelig innlegg.
Jeg kjenner deg bedre enn noen gang syns jeg.
Har aldri fått så mye info om hva som skjer i livet ditt.
Jeg gleder meg til å se deg igjen, se på bilder og prøve å forstå litt av det du har opplevd.
Nyt den siste tiden. Du kan alltid reise tilbake, selv om det ikke blir det samme.
Stor klem fra Hilde.
Mamma:
Ja, jeg forstår jeg kommer hjem til mye av det samme. Men ting her, folk, hvordan jeg har det osv, blir jo aldri det samme igjen. Uansett om jeg drar tilbake. Takk og lov for at Agnes bor så nære!
Jeg gleder meg til å komme hjem jeg og. Fysikken går det dårlig med, men takk!
Hilde:
Oj, takk, Hilde!
Jeg gleder meg til å se alle dere igjen og, jeg er så glad for at jeg skal bo i Oslo et par dager når jeg kommer hjem!
Det skal jeg :)
Hils alle!
For et kjempefint innlegg Tuva! Æ vart trist og glad på engang! Hehe.. Æ glede no mæ ihvertfall te å se dæ igjen :)
Takk, Malin!
Æ glede mæ t å kom hjem å se dæ æ å :)
Legg inn en kommentar