Et møte med livet

I sjetteklasse på Lasswade er vi 120 elever mellom 17 og 18 år, det er mange unge, forskjellige mennesker samlet på et sted. 'Alle' vet sånn ca hvordan det er å gå på skole, noen er på topp mens andre er mindre populære.
Her en dag hadde jeg en lengre samtale med en av de som faktisk blir litt mobbet. Jeg har fra dagen jeg kom fått beskjed om at han er 'creepy' og rar, og jeg blir lei meg av å innrømme det, men det har påvirket meg og synet mitt på han.
Samtalen vi hadde på torsdag ble ganske dyp og vi snakket om flere ting, inkludert fortid.

Han fortalte oss ting han hadde vært gjennom i tidligere år på skolen.
Foreldrene hannes hadde ikke latt han gå ut å møte venner, han måtte sitte inne å lese, da han var 5-6 år var han helt sikker på at han var en utenomjordisk alv, kun for å lage seg en bedre verden, for å leve i håpet om at alt hadde noe godt bak seg og da han startet på high school ble han kraftig mobbet.
Han spurte meg: "Tuva, hvor mange ganger slår foreldrene dine deg?". Jeg ble veldig så forbauset og sa at de aldri hadde slått meg, det er ikke lov. Han ble slått/smekket to-tre ganger per dag. Han hadde ringt 'Children in Need' da han var 11, men de hadde ikke trodd han var så ung og hadde ikke gjort noe med det.
Han hater foreldrene sine, de slår han, de tvinger han til å gjøre lekser nede foran de i en viss lengde av tid hver dag, slik at de kan følge med på hva han gjør og han sa de var veldig 'two-faced'.
Er det rart han 'er som han er'? Er det rart han snakker på en annen måte, ikke bryr seg så veldig om hva han har på seg og virker så mye mer voksen enn oss andre? Er det rart han har andre verdier i livet enn å se bra ut, være 'kul' og streve hver dag for å bli godtatt?
Nå har han fått seg leilighet, plass på universitet og han gleder seg til å flytte ut fra familien, som han skal stoppe kontakten med og kun møte når han drar på familieselskap til onkler og tanter.
"People just care about what they see, they don't think about what made a person the way they see them. They don't realise it's partly their fault".
Nå vet ikke jeg hvordan det er å være mellom 19 og 100 år, men vokser folk aldri opp? Når skal vi forstå at alle ikke er like?

Ellers har jeg hatt en kjempe artig helg med Agnes! Vi har fartet og turet hele helgen, så det er godt med en fridag i dag.
På torsdag er jeg innvitert i en familie middag, venninna mi blir 18 år og det er vanlig å innvitere med et par venner til familiebursdagen, jeg ble en av de heldige. Gleder meg faktisk veldig til å ha en samlet, ordentlig familiesamling, selv om det ikke er min familie, også til å få herlig mat da, selvfølgelig.
Så i dag skal jeg og Agnes til byen for å kjøpe gave.

Kan også meddele at jeg kun har seks helger igjen i Skottland, det er lite det!! Men som sagt så skal det blir herlig å komme hjem også.

Håper alle der hjemme har det kjempe bra!
Og til slutt, men ikke minst;
GRATULERER MED DAGEN, PAPPA!