En tur til helsesøster og en reise tilbake i tid...

Jeg klarte meg helt til lunsj i dag før jeg bestemte meg for at jeg hadde for vondt i magen til at det var noe vits for meg å være igjen på skolen. Jeg ville bare ha syntes synd på meg selv og klaget resten av dagen. Dessuten har jeg lite fravær, så jeg tenkte ikke det skulle være noe problem.

Jeg gikk til informasjonen for å skrive meg ut, men fikk beskjed der om å se helsesøster først.

Rommet var lite, veldig varmt og inneholdt ei sykeseng, en pult, en vekt(en sånn veldig gammel én som du ser på gamle filmer) og to dobbeltskap med lås.

Vi sto i det lille rommet, ti elever, gutter og jenter i alle aldere fra 11 til 18 år, i en halvsirkel med helsesøstra foran oss. Hun startet på den ene enden og spurte oss hver og en (fortsatt i halvsirkelen) om navnet vårt, klasse (jeg hadde håpet jeg fikk gå hjem i og med at jeg gitt i sjette klasse) og hva som feilet oss.

Ofte har jeg blitt sjokkert over hvor dårlig systemet med taushetsplikt og det å holde privat informasjon privat er her, men i dag toppet det alt.
Første jenta hadde vondt i magen sa hun, helesøstra spurte kjapt tilbake "Er det hormoner?", og jenta svarte nei. Jenta etter meg hadde også vondt i magen, og fikk også spørsmålet, fra hun kom det ikke noe 'nei' bare et lite 'mmm'. Gurimalla jeg syntes synd på henne!

Da alle var ferdig sukket hun tungt og sa "det er nå litt rart, synes dere ikke det? Dere er ti stykker som står her og sier dere vil hjem, noen av dere må da klare å fortsette!".
Hun gikk inn til neste rom, som jeg tipper er kontoret hvor hun hadde en data og en telefon, og sa at hun skulle ringe hjem til foreldrene våre. Så da måtte vi alle stå der da, mange med smerter og to hadde kastet opp(!!), i det lille varme og tette rommet.

Akkurat der og da var jeg så lykkelig for at jeg var nummer tre på listen hennes.
Hun leste opp mitt navn, "Tota Sondnas", og spurte om jeg ville dra hjem, "ja, det hadde vært godt" sa jeg, "ja hehe, jeg skulle likt det jeg og!" fikk jeg til svar, om jeg var på vei til å reise meg opp å slå henne to ganger på vært kinn med håndflata??? JA, jeg hadde vondt.

Hun fortsatte.. "Du har matte i neste time?", "ja" sa jeg, selv om jeg skjønte hun visste svaret, hun hadde nok all informasjon om meg klar på dataskjermen sin. "Har du en hjemmelekse du skal levere inn?"... Jeg trudde helt seriøst jeg var flyttet tilbake til år 500 etter Jesus Kristus eller noe.
Så ringte hun hjem til vertsmor, men hun hadde feil nummer. Hun spurte personen i telefonen om de ikke hadde en elev boende hos seg med mitt navn("Tota Sondnas"), men det hadde de ikke. Så sa hun, til denne fremmede personen, at jeg hadde magesmerter og ønsket å gå hjem!! Den fremmemde personen visste hvem vertsmor var og telefonnummeret, så helseslster fikk til slutt ringt hit. Vertsmor sa selvfølgelig det var greit at jeg kom, så helsesøstra sa jeg kunne dra.
Jeg syntes veldig synd på de seks andre som sto der(deriblant de to som hadde kastet opp) og som måtte fortsette å vente.

Selvfølgelig forstår jeg at sikkert noen løy, at det er dårlig gjort overfor henne, at elevene som lyger bør bli tatt, men all den forståelsen forsvinner fra min side når jeg står der, 18 år, aldri dratt hjem syk før og har veldig lite fravær fra før av, og må svare på spørsmål foran andre folk jeg ikke har sett før om jeg har mensensmerter, om jeg er redd for å levere ei hjemmelekse eller om vertsforeldrene mine ville ha noe i mot at jeg, som 18 år, kommer hjem fordi jeg har vondt.
Og jeg skjønner spørsmålet om hjemmeleksa, at noen kan ha problemer rundt det, men det er kanskje ikke noe du kommer fram med foran den dama som flirer av elevene og foran ni andre elever du absolutt ikke kjenner??
Noen ganger får jeg bare lyst til å takke hvem som helst for at jeg bor i flotte Norge hvor det faktisk finnes noe som heter taushetsplikt!

(Jeg så det ble litt lang tekst, men jeg klarte ikke å gjøre den mindre og også få fram alt jeg syntes jeg måtte få fram.. Og ikke fant jeg noe særlig med bilder heller. Håper dere kom dere gjennom.)