Lørdag

I dag ble jeg vekt av vertsfar som lurte på om noen var inne. Han bare sto og ropte "er det noen hjemme?", jeg hørte det et par ganger langt der borte i halvsøvne, så jeg rakk aldri å svare.
Etter en stund klarte jeg å hoppe ut av senga, og jeg gikk ned for å si at jeg var hjemme. "Jeg ropte fire ganger, hvorfor svarte du ikke?!?!??!?!?!" Var det som møtte meg, til tross for at han hadde vekt meg. Noen ganger blir jeg så irritert over at det ikke går an å se litt bortenfor nesetippen sin..

Litt senere gikk jeg ut med hunden og fant ut jeg har fått meg en turkamerat. Møtte en mann jeg har møtt før og han husket meg! Han startet å snakke til meg og fulgte meg et stykke på veien, og det var jo koselig.
Da jeg skulle gå hjem igjen og nærmet meg bilveien hørte jeg noen unger som ropte og sprang bak meg. Jeg snudde meg litt for å se, siden mange kjenner hunden rundt omkring her og jeg tenkte kanskje de ville klappe den eller noe. Men de var et stykke bak meg, så jeg gikk litt saktere. Etter hvert sprang han ene lille gutten framfor meg, og da gikk vi langs bilveien. Jeg hadde egentlig tenkt å krysse veien rett over, men tenkte jeg skulle være ansvarlig og en god rollemodell og gikk de ekstra meterne til gangoverfeltet, trykket på knappen og ventet på grønn mann.
Den bakerste gutten nærmet seg oss, og jeg gikk over da det ble grønt. Plutselig hørte jeg en mann rope til de, han var nok en far eller onkel eller noe, og tror dere ikke han krysset veien akkurat hvor jeg hadde tenkt da! Så der gikk nok den lærdommen til ungene rett i vasken...

Nå har jeg tenkt meg tilbake til matteboka og håpe at det skjer noe i kveld.