25. desember

Ok.. Første juleaften uten familie, i et fremmed land. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppsummere den.
Det har vært en alt mulig dag! Jeg har vært trist, jeg har fliret litt, koset meg litt, vært spent, vært kjempe glad, vært irritert, vært syk osv.
En ting jeg MÅ si er TUSEN TAKK for alle gavene!! Det var den 'kjempe glade' delen av dagen! Og 'spent' da. Akkurat i det øyeblikket jeg åpnet gavene glemte jeg alt, jeg tenkte ikke på at jeg ikke var med familien, jeg kjente ikke smerten i halsen, hode, og brystet og jeg kjente ikke brannsåret.
Jeg har fått mye fint! Klær, ullsokker, masse kremer og spa ting osv, bilde av Trym og et gammelt bilde av meg, sjokolade(!!), armbånd/smykke/øredobber, tøfler, lipglosser, ullundertøy, buff osv. Kan kanskje prøve å ta litt bilder av gavene i morgen.

Jeg har lest litt blogger, og de beklager ofte når de "syter" i bloggen, men altså. Jeg skal jo skrive om året mitt og hva jeg føler, så da kommer sytinga inn.. Hjelper faktisk å få det litt ut. Så her kommer det litt:
Jeg hadde jo gledet meg veldig til å stå opp og springe ned, for så å åpne julegavene, se på masse filmer og spise godteri mens jeg ventet på herlig julemiddag med masse mat og dessert!
Men det ble ikke helt slik.. Jeg la meg i går kveld med ullundertøy på for jeg følte meg ikke bra i det hele tatt. Klokken tre i natt(!) våknet jeg og var varm. Jeg prøvde å legge meg for å sove igjen, men lå bare å halvsov og vre meg helt til klokken var halv syv, da orket jeg ikke mere, så jeg sto opp og satte meg på dataen. Gikk ned en tur og snakket med vertsmor som følte seg helt likens. Klokken 8 la jeg meg igjen og sov til klokken 9. Da sto jeg opp, og nede hadde julenissen vært på besøk! Så jeg fikk en julestrømpe med masse gaver og sjokolade i.
Vi så litt film og da Bettina sto opp åpnet vi gavene, som var dagens høydepunkt!
Etter det så jeg mer TV, mens vertsmor laget middag, Bettina dro i stallen og vertsfar var på arbeid. Da middagen endelig kom hadde ikke jeg og vertsmor noe appetitt i det hele tatt. Jeg spiste nesten ingenting :( Mens Bettina, faktisk, tømte hele tallerkenen sin! Under middagen så vi også E.T. som var koselig. Etter middagen ryddet vi opp, Bettina tok oppvasken, og så så vi mer TV.
Jeg ringte også mamma og pappa, men syntes det var litt vanskelig å snakke i telefonen, lurer på om det er dårlig kontakt mellom Skottland og Egypt.. Så gleder meg til de kommer hjem.
Hele dagen har jeg først nærmest svettet i hjel, for så å fryse så jeg rister. Det har vært veldig ubehagelig, men "heldigvis" følte vertsmor seg helt likens på de samme tidspunktene som meg, så varmen ble slått av å på hele tiden. Jeg har sikkert skiftet klær 10 ganger i dag, mellom lite klær, vanlig med klær og så masse med klær. Har til tider gått med skjørt, tynnstrømpebukse, sokker, singlett og en tynn jakke, for så å ta på ullstilongs, ullsokker og ullgenser utenpå der igjen. Sånn har jeg skiftet i hele dag og jeg har nærmest levd på smertestillende og hostemedisin.
Vanskelig å forklare hvor kjipt det har vært til tider!! Men har fått masse meldinger fra venner her, som viser at de bryr seg, jeg har fått masse gaver fra dere i Norge (og deg, Vilde i USA) som viser at jeg har folk hjemme som bryr seg, jeg har snakket en god del med mamma, pappa og Marte, som også har hjulpet.
Men tiltross for en greit fin dag, så ser jeg utrolig masse fram til neste jul! Da har jeg bestemt at Marte, Are, Trym og Runar skal komme til oss på Flatåstoppen, uansett! Og vi skal ha en helt normal juleaften, flire av den samme snømannen som skriker og pynten som hver av oss har laget, pynte huset og treet, drikke masse julebrus, klemme på alle gavene under treet, spise oss stappmette og bare kose oss. Basta BOM.
Nå skal jeg legge meg, og våkne til en bedre dag i morgen har jeg bestemt. I senga har jeg med meg smertestillende, hostesafta, vann og masse papir til nesa.
Håper dere hadde en bedre juleaften enn meg, og en bedre dag i dag enn meg! Og at alt står bra til.
Til tross for at det kanskje virker litt tungt nå, så har jeg det bra! Jeg overlever nok, og jeg tenker hele tiden i bakhodet at sykdommen går da alltids over til slutt. Så det er bare å vente.

Også må jeg få si til Mona; Gratulerer så masse med dagen!!