Noe sier 'klikk' inne i hjernen min når idrett blir seriøs, treningene blir hardere og noen har krav til meg.
Meg og hard trening, pushet av andre, går bare ikke. Hvertfall ikke når mannen som pusher ser ut som han nyter synet av 15 ungdommer springe rundt helt utslitte.
Etter jeg sluttet på håndball sverget jeg til meg selv at jeg aldri skulle gjøre noe sånt igjen. Hvorfor utsette seg selv for den smerten??
Nå er jeg tilbake der; vi har fått ny trener på basketballen som lover oss seiere..
Noen av dere som har tips til meg for å få snudd om på dette??
Jeg vil jo ikke slutte på basketballen heller, trives godt der.
Og har jeg forresten fortalt dere at jeg aldri skal ha en mann som kjefter på meg fordi jeg ikke har ordnet den løse skrua i skuffa som gjør at skuffa er litt vrien, fordi jeg ikke har skiftet og vasket dusjhodet som begynner å bli skittent, fordi dosetet ikke passer doen helt, fordi dottene som skal være over skruene ikke sitter helt fast, fordi jeg ikke har middagen hans klar, fordi huset ikke er helt rent når han vil det, fordi hunden ikke er ute på luftetur når han synes hunden ser trist ut, og hvertfall når alt det kommer ut på en gang fordi jeg brente toasten hans som han ville ha til sin middag?
Tenkte bare jeg skulle fortelle dere det..
Jeg har det fortsatt kjempe bra!
Av og til må man ofre det som er morsomt
for 15 år siden
2 kommentarer:
Hei.
Det er eit gammalt godt ordtak som seier at: "Det er ingen som kjem til toppen utan motbakke." Det kan overførast til mange situasjonar i livet, det er ikkje alltid at desse motbakkane er så artige, men søren så flott det er å nå toppen, jfr. ein skikkeleg fjelltur.
Og så var det denne mannetypen du beskriv, han må vere utgått på dato.
Hei!
Det var et godt ordtak. Jeg skal ha det i bakhodet fremover.
Ja, den mannetypen er nok gått ut på dato de fleste steder.. heldigvis!
Legg inn en kommentar